Jeg vil dedikere denne teksten til alle verdens hoppere. Hvem jeg snakker om? Jo, disse modige (og i noen tilfeller klin sprø) sjeler som hopper inn og ut og fra og til hva det skulle være. De gjør så mangt, og de er virkelig villig til å satse (noe) for det.
Ta skihoppere. For det første lever noen av dem med risikoen for å gå på trynet i 91,7 km/t etter et 215 m langt hopp. Deretter har du dem som til tross for tettsittende latexdrakt og unormalt brede ski ikke når lenger enn 209 m. De må bli lettere, de må slankes, og de må selvsagt utsette seg selv for både underernæring og spiseforstyrrelser. De må hete Sigurd Pettersen, være 186 cm høy, men fortsatt ikke la badevekten passere 58 kg. Dermed kan jeg uten å nøle slå fast at også denne gruppen hoppere kvalifiserer til diagnosen ”klin sprø”.
Men det er så absolutt andre hopper-raser å ta for seg. La oss titt på noen avisoverskifter som dukker opp etter et lite Google-søk. For å få fram poenget mitt har jeg redigert dem en smule:
- Norsk skihopper omkom i Sveits
- Skihopper omkom i Trollveggen
- Skihopper antatt omkommet i Trolltindene
- Død skihopper hentet ned
- Skihopper trolig omkommet
Jeg tror ikke du trenger mange flere eksempler før du ser at å bytte ut ”skihopper” med ”basehopper” får kabalen til å gå opp. Joda, hvis man kan kalle skihopping en risikosport, da er det bare å gå rett ut og si det som det er: Basehopping er organisert selvmord. Kamuflert som sport. For hva er egentlig fornøyelsen i å stupe ned mot en flere hundre meter dyp avgrunn, og deretter sette sin lit til at en liten plastduk (kjent som fallskjerm i basehopper-miljøet) skal gi deg nok luftmotstand til å slippe å dekorere grusen der nede i dalbunnen? Adrenalinkick? Nå skal jeg sette opp en likning:
Adrenalinkick ∙ x ⇒ grusdekorasjon,
der sjansen for utfallet ”grusdekorasjon” øker med antallet x.
Hva betyr dette for deg, kjære basehopper? Jo flere ganger du hopper, jo større er sjansen for at du før eller siden treffer bakken med en hastighet høyere enn en skihoppers (91,7++). Og når du gjør dette uten å lande i nedoverbakke med unormalt brede ski, og uten å veie 58 kg, ja da kan man spørre seg om det lille adrenalinkicket egentlig var verdt bryet.
Så, til alle dere hoppere der ute: Det er sikkert riktig artig å føle at man flyr for en liten stund, men ikke når det ender med krasjlandinger. Og skulle du være like usannsynlig uheldig som herr E. Bölkenström (se link), kan det pokker meg hende at det er slutt før du i det hele tatt får en tå på landjorden. Er du villig til å risikere det?
